- Før jeg går ut med en oppfordring til våre appellvenner om å skrive brev, må jeg for det første ha "en god sak", understreker han. Siden vi i Norsk Misjon i Øst særlig kjemper for trosfrihet, er det naturlig å rette fokus mot mennesker som lider overlast på grunn av sin kristne tro. Som oftest er det enkeltpersoner eller familier vi jobber for å hjelpe, men det hender også at vi retter søkelys på et lands lover og lovanvendelse når det gjelder retten til å utøve sin tro. Vi sender ut ferdigskrevne brev på engelsk til appellvennene som de så signerer og sender til oppgitt adresse.

- Hvordan sikrer du at informasjonen om slike personer og land er pålitelig?
- Jeg legger mye arbeid ned i å sjekke at de opplysningene jeg sitter inne med er sanne og holder mål. Vi har et nettverk verden rundt som jobber med menneskerettighetsspørsmål. Det er organisasjoner som ligner vår og enkeltpersoner vi har kontakt med i ulike land. Ofte kommer også oppfordringen til oss om å skrive appellbrev fra nettopp disse kontaktene. Jeg kryss-sjekker alltid opplysningene med flere kilder. Det har hendt at jeg har vurdert informasjonen vi sitter på til ikke å være tilstrekkelig sikker til å starte en appellbrev- kampanje. Vi er veldig nøye på at brevene vi oppfordrer andre til å sende inneholder korrekte opplysninger.

- Kan du nevne et eksempel på at en brevkampanje har hjulpet en enkeltperson?
- Det er ikke vanskelig. En muslimsk mann fra Somalia hadde flyktet til Jemen. Da han konverterte til kristendommen fikk han beskjed om at dette var ulovlig, og at han ville få dødsstraff hvis han ikke avsverget troen. Vi fikk i juli 2000 beskjed fra pålitelige kilder om hans situasjon og satte raskt i gang en kampanje med appellbrev til myndighetene i Jemen. Det kom enormt mange brev fra hele verden. Dette førte i første omgang til at myndighetene ville sende mannen tilbake til Somalia, men det var helt uakseptabelt fordi en frafallen muslim trolig ville lide samme skjebne i Somalia. Nye appellbrev ble skrevet, og den ufordelaktige oppmerksomheten dette gav Jemen gjorde at myndighetene valgte å sende denne mannen og hans familie i eksil. Han fikk reise til New Zealand hvor han kan leve åpent og trygt med sin tro.

- Går det alltid så greit som dette?
- Nei, det er ikke alltid det får en gledelig utgang. Noen ganger virker det å være resultatløst. Brevskriving betyr likevel internasjonal oppmerksomhet. Fokus på slike "ubehagelige" enkeltsaker med klare brudd på menneskerettighetene legger et sterkt press på landets myndigheter. Brevene som strømmer inn er en påminnelse til myndighetene om at de blir iakttatt. Det er noen som følger nøye med på hva de foretar seg med enkeltpersoner som ikke har gjort noe annet "ulovlig" enn å uttrykke og leve ut sin tro. Dette skjer i land som har underskrevet FNs erklæring om menneskerettigheter.

- Blir de dømt til fengselsstraffer bare fordi de er kristne?
- Det skjer ofte ikke så åpenlyst. Mange land blir stadig mer utspekulert i forsøket på å få troende mennesker dømt. En kristen fra Turkmenistan, et land med en sterk grad av forfølgelse, ble anklaget og fengslet for et påstått bedrageri i en bilforretning. Men i rettsprosessen viste det seg at dette bare var en dekkoperasjon. Den egentlige forbrytelsen var hans misjonsvirksomhet og kontakt med kristne miljøer og misjonærer. Etter drøye to år i fengsel ble han uventet satt fri. Mens han satt fengslet, arbeidet Norsk Misjon i Øst utrettelig for å få satt ham fri. Appellbrev var kanskje det viktigste virkemiddelet.

- Det er likevel bare noen ganske få som blir hjulpet. Er det ikke deprimerende å tenke på det når du ser hvor enormt behovet er?
- Jeg forsøker å tenke på det vi faktisk kan gjøre og at noen i hvert fall får hjelp. Hadde jeg hatt mer kapasitet, skulle jeg gjerne laget flere appellsaker enn de 5-6 brevene som vi nå sender ut hvert år. Det er en trøst også å tenke på at vi står i et nettverk av mange organisasjoner som jobber omtrent på samme måten. Her i Norge er det særlig Amnesty International som jobber slik. Det hender at vi samarbeider med dem.

- Hva slags mennesker er det som tar på seg en slik appelltjeneste?
- Appellvenner er alle slags mennesker i alle aldre, men de fleste hører til en av tre hovedgrupper. For det første er det de som har vært med i arbeidet for de forfulgte helt tilbake til jernteppe-tiden og som har skrevet slike brev i mange år. Så er det noe yngre folk fra tenåringsfasen og oppover som har et sterkt kristent engasjement. Endelig er det en god del som ikke har en så tydelig kristen profil, men som synes at dette appellerer til deres rettferdighetssans.

- Hvordan er responsen når du er rundt og utfordrer folk til å bli med i dette?
- Det er gledelig å se hvor mange som melder seg når jeg er rundt på møter og stevner og utfordrer dem til å bli med. Tallet på appellvenner er økende og er nå i ferd med å passere 5000. Dette er en overkommelig oppgave som de fleste kan være med i. Det koster et frimerke og en konvolutt noen ganger i året.

JA, JEG VIL BLI APPELLVENN!