«Det er ingen tvil om at personer som oppgir at de i sitt hjemland blir forfulgt på grunn av sin tilhørighet til en bestemt religion, generelt har hatt vanskeligere for å få opphold i Norge enn for eksempel politisk forfulgte.» Det skriver Bjørn A. Wegge og Jon-Geir Dittmann.

KRONIKK I VÅRT LAND 9. MARS 2009

Advokat Thom Arne Hellerslia har laget en grundig og interessant rapport med tittelen «I god tro». Den handler om retten til beskyttelse for personer som flykter til Norge på grunn av sin religion eller tro. Rapporten tar også opp problemet knyttet til retur av flyktninger som ikke får innvilget opphold. Rapporten ble nylig presentert på et åpent seminar i Litteraturhuset i Oslo der også Utlendingsnemnda (UNE) deltok. Det er beklagelig at ingen verken fra UNE/UDIs toppledelse eller politisk ledelse i Arbeids- og inkluderingsdepartementet prioriterte seminaret.  Vi kan ikke forstå annet enn at det som her kom fram vil, dersom det blir tatt på alvor, måtte tvinge fram en ny praksis i forhold til dem som flykter fra et regime der deres religion ikke tåles.

Rapporten er på mange måter et aktuelt apropos i forlengelsen av den nye Utlendingsloven. Denne er ikke rettskraftig før det er blitt utarbeidet forskrifter og retningslinjer som forvaltningen skal arbeide etter. Vi er med andre ord inne i en tid der det er anledning til å komme med innspill og synspunkter på hvordan loven skal forstås og praktiseres, og hvilke konsekvenser dette bør få for flyktninger som rømmer pga religiøs tilhørighet. Slik flukt er, i følge §1a i Flyktningkonvensjonen av 1950, en av fem mulige forfølgelsesgrunnlag.

Det er ingen tvil om at personer som oppgir at de i sitt hjemland blir forfulgt på grunn av sin tilhørighet til en bestemt religion, generelt har hatt vanskeligere for å få opphold i Norge enn for eksempel politisk forfulgte. Dels skyldes dette at forvaltningen lenge har betraktet religion etter vestlig mønster som en privatsak som en derfor bør kunne holde for seg selv, og dels bunner det i at man har stilt spørsmål ved troverdigheten og dybden av tro hos den som flykter. Dette gjelder særlig dersom søkeren har konvertert til kristen tro etter ankomst til Norge. Man har ønsket å finne ut om konverteringen er brukt som et middel til å få opphold, og dermed ikke er reell.  For å sjekke det har søkerne blitt ”eksaminert” i sin nye tro. Dersom en ikke kan gjøre godt nok rede for sin nye troslære, ligger man tynt an. Det sier seg selv at dette er en særdeles vanskelig balansekunst som krever stor innsikt om religionens vesen.

Advokat Hellerslia hevder i sin rapport at norsk praksis her er klart i strid med religionsfriheten. Han påpeker at graden av tilknytning til en religion ikke trenger å være spesielt sterk for at trengs beskyttelse, fordi det avgjørende er hvordan forfølgerenvurderer religionen. Ofte er det et sterkt nok grunnlag for å bli forfulgt at man faktisk har konvertert, uavhengig av hvor sterk og dyp tilknytningen til den nye troen er, om man går i kirken eller moskeen e.l. Rapporten påpeker også at søkernes rettssikkerhet er svak når de aller fleste ankesakene blir behandlet skriftlig og av kun en person. Kun unntaksvis får en søker anledning til å forklare seg muntlig. Dette ble også uttalt som en innvending mot UNEs praksis under Stortingets behandling av den nye Utlendingsloven. Religion har med ”det innerste” i et menneske å gjøre, og det er kun de færreste som er i stand til å dokumentere skriftlig hele sin troshistorie og sitt beskyttelsesbehov.

Vi er kjent med at mange kristne asylsøkere fra Iran er blitt tilbakesendt med den begrunnelse at det finnes kristne minoriteter i Iran som tåles av myndighetene. Dette gjelder i første rekke armenerne og assyrerne som bodde i områdene lenge før islam tok makten. Disse historiske kirkene har lært seg å tilpasse seg ”dhimmi”-situasjonen som i praksis betyr at man har gått i et indre eksil og har akseptert at de som kristne ikke har fulle borgerrettigheter. Vår erfaring i Norsk Misjon i Øst er at kristne konvertitter fra islam lever meget farlig! De fleste av disse er protestanter. Det hviler et stort ansvar på UNE hver gang man tilbakesender en konvertitt til dette og andre land. Hellerslia påpeker at det gjøres lite for å finne ut hvilket kristent samfunn søkeren tilhører og i hvilken grad nettopp dette trossamfunnet blir akseptert. Når man vet at dette handler om liv og død, virker en slik praksis tilfeldig og uansvarlig! Dersom en er i tvil om det er trygt å sende tilbake, bør tvilen komme søkeren til gode. Iranere i Norge kan fortelle om fengsling, trakassering og tortur for kristne konvertitter som er blitt tilbakesendt. Hvorfor snakker man ikke med disse miljøene? Dessuten: Hva gjør norske utlendingsmyndigheter for å forsikre seg om at dem man tilbakefører virkelig unngår forfølgelse? Vårt inntrykk er at disse ikke følges opp etter returen. Derfor finnes det heller ikke noen pålitelig dokumentasjon på hvordan det går med dem etter retur. Ingen konvertitter bør tilbakesendes til Iran. En slik praksis er som å spille russisk rulett!

UDI/UNE begrunner ofte tilbakesending av konvertitter med at det forutsettes at søkeren begrenser sin misjonsvirksomhet til de foreliggende sosiale og kulturelle rammebetingelser.  Å kreve at mennesker med en nyvunnet tro skal tie om sin tro, er klart i strid med religionsfriheten slik den uttrykkes i en rekke menneskerettighetskonvensjoner som Norge er forpliktet på. Hellerslia trekker en parallell til politisk virksomhet og hevder at det neppe vil bli uttalt i en sak om politisk forfølgelse at ”Det forutsettes at søkeren begrenser sin virksomhet til de foreliggende rammebetingelsene”.  Her må kristen vitnetjeneste kunne likestilles med politisk virksomhet! Vi gir vår tilslutning til Hellerslia når han påpeker at det nettopp er der uttalelser og andre handlinger, politiske som religiøse, går utover sosiale og kulturelle rammebetingelser, at menneskerettighetene har sitt kjerneområde, uavhengig av om norske myndigheter selv har sans for handlingen eller ikke. Vi spør: Hva er igjen av beskyttelsesgrunnlaget når det å ha konvertert bort fra majoritetsreligionen i seg selv er i strid med sosiale og kulturelle rammebetingelser?

UNE/UDI baserer sin innsikt om lokale forhold på etatens landekspertise, kalt ”Landinfo”. Her finnes sikkert mye solid kunnskap, men er denne kunnskapsbasen tilstrekkelig? Det ble sagt at man også innhenter informasjon fra andre miljøer i Norge som har kunnskap om landene og om søkerne. På seminaret sto det fram en rekke personer, bl.a prester og kristne ledere, som selv kjenner mange asylsøkere som har skiftet tro. De ville vite hvorfor de aldri blir spurt når det gjaldt å verifisere en søkers tro. UNEs representant gav uttrykk for at man ønsket samarbeid og kontakt, men her er det tydeligvis et sprik mellom intensjon og handling. Det virker underlig at UDI/UNE ikke mer aktivt rådfører seg med disse ressursmiljøene når menneskeliv står på spill på denne måten. Det er heller ikke troverdig for rettssikkerheten at så mange av disse søknadene blir avgjort i nemnd der kun én person er til stede.

Norge må, som en rettsstat og som en nasjon som internasjonalt tradisjonelt holder menneskerettighetsfanen høyt hevet, kunne tilby mennesker som forfølges for sin tro, en mye større grad av sikkerhet enn tilfellet synes å være i dag. Det at politikere ønsker å begrense innvandringen kan ikke gå på bekostning av en forsvarlig behandling av mennesker som risikerer livet dersom de blir sendt tilbake til et land der deres tro ikke tåles.

Av informasjonssjef Jon-Geir Dittmann og generalsekretær Bjørn A. Wegge, Norsk Misjon i Øst