I 1948 ble Mahatma Gandhi skutt og drept av en brahmin, en høyt aktet religiøs hindu, angivelig fordi Gandhi hadde uttrykt en altfor imøtekommende holdning overfor landets religiøse minoriteter: muslimene og de kristne. Likevel har India, etter frigjøringen fra England i 1947, fremstått som en tolerant nasjon der ikke minst de ulike religiøse grupperingene har kunnet leve og utvikle seg side om side. Indias konstitusjon slår fast at landet skal være en demokratisk og sekulær stat. Alle trosretninger skal i prinsippet respekteres like mye.
I år 2002 ble omkring 2000 muslimer massakrert i delstaten Gujarat. Siden 1999 er det blitt meldt om mer enn 100 angrep på kristne årlig. Pave Paul II har åpent kritisert India for å tillate religiøs undertrykkelse, og verdenssamfunnet begynner å ane konturene av en utvikling som kan minne om den man ser innenfor den muslimske verden.

I 1998 overtok det hindu-nasjonalistiske partiet BJP (”Det indiske folkepartiet”) makten i India. Inntil da hadde Kongress-partiet og Nehru/Gandhi-dynastiet dominert indisk politikk i nærmere femti år og på mange måter sikret religionsfriheten. BJP er et parti som sammen med en rekke andre hinduorienterte partier samles under betegnelsen Sangh Parivar. Dette er en av hovedaktørene i den aggressive hindu-bevegelsen i India. Et viktig begrep i denne sammenheng er Hindutva (”hindu-het”), som har som sitt endelige mål å utvikle India til en hinduistisk nasjon. Hindutva er på mange måter islamismens motstykke. Den politisk-religiøse bevegelsen opererer med klare grenser: likhet innad og forskjell utad. Kristendommen stemples som en ”utenlandsk religion” og tillegges anti-nasjonale elementer.

Hindutva-bevegelsen har et sammensatt ansikt. Selv prøver den å fremstille seg som en kulturell, ikke-politisk og ikke-religiøs organisasjon som ene og alene ønsker å revitalisere India via en samling av landets hinduer. Utad kan den virke vennligsinnet mot utlendinger. Samtidig opptrer den mani-pulerende og ekstatisk vis-à-vis sine egne velgere. Mot de religiøse minoritetene opptrer den brutalt og voldelig.

Norge har i mange tiår hatt et nært samarbeide med India – både politisk og industrielt. Landet var helt til nylig et av Norads hovedsamarbeidsland. Det er derfor viktig at norske myndigheter holder et våkent øye med utviklingen og øver et konstant press vis-à-vis regjeringen i New Dehli for overholdelse av menneskerettighetene og religionsfriheten. Den norske regjering må gjøre det klart overfor den indiske regjering at den unnfallenhet som man til nå har sett når det gjelder beskyttelse for religiøse minoriteter, setter de norsk-indiske relasjoner på prøve. Dernest bør den norske regjering protestere mot den politiske retorikk som konstant nører opp under holdninger som stempler kristne som anti-nasjonale elementer. Påstanden er absurd sett i perspektiv av at kristendommen og nasjonale kirker har vært en del av Indias kultur i snart 2000 år.

Bjørn A. Wegge, generalsekretær

Hinduismen er en tolerant religion mener mange, og viser til et galleri med ?ere millioner guder. Man skulle tro at en ny gud fra eller til ikke skulle bety all verden? Møter med indiske Kristustro-ende i mars gav meg et helt annet og mer dramatisk bilde. I Calcutta møtte jeg mange som hadde konvertert fra hinduisme til kristen tro. Som en konsekvens av sin nyvunne Kristustro, kvittet de seg med sine amuletter og husaltere.
Dermed brøt de med familiens og landsbyens religiøse skikker, og det måtte de betale en høy pris for.

Giurupadas historie
Da Giurupada Dhara (28) lot seg døpe, merket han straks at det skulle koste dyrt. Han fikk regelrett juling av sin far, og av naboer som ble provosert over at han brøt med landsbyskikken. I butikkene fikk han ikke kjøpt mat. Han ble nektet adgang til vannposten som er helt nødvendig for å få rent drikkevann. Han selv, hans kone og sønn ble ustøtt av familien og landsbyen, og så seg nødt til å flytte bort.
Der de nå bor er det noen andre kristne, og de får leve i fred. De savner familien sin, men har fått en ny familietilhørighet i den lille menigheten i Donnagar utenfor Calcutta. Likevel vil Giurupada ikke gi fra seg sin nye tro. ”Jeg har fått fred i sjelen og takker nå Gud hver dag,” sier han. Før han ble kristen, drakk han mye risbrennevin og levde vilt. Dette er det helt slutt på, nå klarer han så vidt å livnære seg og familien sin av å sykle en rickshaw med et lite lasteplan.

Danus historie
Danu Devi opplevde at hennes barnebarn ble helbredet etter at noen kristne hadde bedt for barnet. Det var begynnelsen på hennes vei til kristen tro. Hun ble også slått, fordi hun fjernet ringer og merker i ansiktet som uttrykker hindu-tilhørighet. Hennes ektemann ville slå henne, men på forunderlig vis ble hendene hans stanset, forteller hun.
Danu forteller om et kristent møte som fant sted utenfor landsbyen ganske nylig. En liten jente som var veldig syk, ble helbredet der. Det gjorde at moren begynte å lese kristne bøker. Men ektemannen ble sint og gikk løs på både kone og barn. Hele familien ble rystet av det som skjedde. Danu ?kk et syn om at ektemannen ville angre seg og be om tilgivelse. Hun ba for mannen med det resultat at han har bedt sin kone og barn om tilgivelse. Nå ønsker også han å bli en kristen.

Anitas historie
Anita Nayek (17) hadde en sykdom som hun og andre hinduer så som en forbannelse. Faren gikk til templet og ofret til gudene, uten at dette hjalp. Hennes mor kjente noen kristne evangelister, og hun ba disse om hjelp. De lovet å be for henne, med det resultat at hun ble fullstendig frisk i løpet av en måned. Anita ønsket da å bli bedre kjent med den Gud som hadde helbredet henne. Men hennes far nektet og sa: ”Vi er hinduer og bør ikke tilbe den kristne guden.” Anita svarte: ”Jeg vil bli en kristen likevel!” Da slo faren henne til blodet strømmet fra øret hennes. Til og med moren og tanten øvde vold mot Anita.
Faren allierte seg med en muslimsk imam som mot betaling lovet at han skulle få Anita til å forlate Jesus. Han truet henne, stjal Bibelen hennes og hevdet at Jesus er en synder og bedrager. Anita opplevde at Jesus møtte henne i drømmer og at den muslimske imamen ble bekjempet. Hun så Jesus komme mot henne og si: ”Selv om ingen er glad i deg, så er jeg glad i deg.” Anita ble redd, men Jesus beroliget henne: ”Hvorfor frykte meg? Jeg er din far.” Hun drømte også at Jesus rørte ved henne.
Faren ?kk høre dette og sa: ”Du er gal!” Han slo henne med en kjepp tre ganger og tråkket på henne. Da skjønte Anita at hun måtte flykte for å overleve. I en drøm fikk hun beskjed om en adresse hun skulle reise til. På denne adressen møtte hun andre kristne som tok seg av henne.
Siden har faren, som hadde plaget henne så sterkt, også hatt syner om Jesus. Han sto ved hennes seng om natten og så en mann i hvite klær. Det førte til at han gav Anita Bibelen tilbake og ba henne om tilgivelse. Han forsøkte å be og ville gjerne bli en kristen, men har til nå ikke klart å bryte med avgudene. Moren, derimot, har gjen-nom Anita blitt en kristen. Anita ble døpt i en menighet i Kakdwip. Siden september i fjor har hun vært knyttet til Christ’s Disciples’ Fellowship, som ledes av Arabinda Dey i landsbyen Kadihati utenfor Calcutta. Her får hun opplæring til å bli evangelist.

Ashoks historie
Ashok Majhi erklærte åpent for familie og venner at han trodde på Jesus. Han fjernet da alle kastemerkene i ansiktet, samt øreringen og annet som uttrykker en persons hindu-identitet. Dette ble sett på som en stor provokasjon både i familien og i lands-byen. Han fikk juling av fem menn i familien sin, ble hindret adgang til rent vann og opplevde å bli frastjålet eiendeler. Hans kone ble også slått. Senere har hele ni men-nesker i familien hans blitt kristne. Mange blir slått av kraften i den kristne tro og ikke minst av de mange helbredelsene som finner sted. Det gjør dem nysgjerrige.
Ashok er nå evangelist, og han selger kristen litteratur på gata. Han forteller:
– Jeg kom i prat med en ung mann. Han kjøpte en bok jeg anbefalte ham, og senere kom han til tro på Jesus. Straks ble han slått og truet med å bli begravet levende. De prøvde også å brekke hånden hans. Nå ber vi for ham om at han må bli bevart.
Ashok er ikke i tvil når vi spør om troen på Jesus er verdt alt det tøffe de kristne må gå igjennom. ”Jeg føler at vi blir velsignet gjennom alle disse lidelsene og at det er en ære å lide for Kristus. Dette er for ingen ting å regne i forhold til den herligheten vi skal få i himmelen,” sier han smilende.

Det sier dr. Arabinda Dey, leder for Christ’s Disciples’ Fellowship like utenfor Calcutta.– Jeg forbereder alltid de nyomvendte på at det koster å være en disippel, akkurat som på Jesu tid, sier han ettertenksomt.– Flere opplever dette så vondt at de ber oss i ledelsen om å beskytte dem og la dem få bo her på skolen i stedet for i sitt vanlige miljø. Som regel gir vi ikke slik beskyttelse. De må oppleve ydmykelsen på kroppen. Er de virkelig Jesu disipler, så vil de tåle det. Det er en del av den lutringen de må igjennom for å kunne bli stå-ende som kristne i dette samfunnet.

Arabinda Dey stiller klare krav til dem som vil bli kristne og la seg døpe. Han har nesten 30 års erfaring med at det er nødvendig med et tydelig skille hvis de som er kommet til tro, ikke skal falle tilbake til det gamle livet.– De som blir døpt, må normalt være fylt 18 år og være økonomisk selvstendige. Hvis ikke, kan vi i kirken bli anklaget for at vi har ”kjøpt” og påvirket barn. Dernest må de bryte med sine gamle, ikke-kristne skikker og kvitte seg med amuletter, husaltere, ansiktsmerker etc. De må komme i kirken hver søndag så sant de ikke er syke, og de må delta i husfellesskap og bønnegrupper. De avlegger et offentlig vitnesbyrd og gjennomgår en liten eksamen i troslære før de blir døpt. De oppfordres også til å gi tiende til menigheten slik de aller fleste her gjør.– Selv om overgangen kan bli veldig tøff for mange, går det bra for de ? este. I menighetene får de en ny tilhørighet og et trygt fellesskap. Det er ikke enkelt for en kvinne i dette samfunnet å bli kristen hvis mannen er imot det, men vi ser mange eksempler på at også ektefellene etter en stund kommer til tro. De merker den positive forandringen som har skjedd med ektefellen.

Generelt
Norsk Misjon i Øst arbeider for tros-frihet generelt, og gir ansikt og stemme til forfulgte kristne spesielt. Denne visjonen deler vi med en rekke inter nasjonale organisasjoner, og vi har et godt og nært samarbeid med disse. Vi mottar daglig en stor mengde rapporter og meldinger om trosfrihet, menneskerettigheter og forfulgte kristne, fra en lang rekke nyhetstjenester og organisasjoner. Slik blir vi løpende orientert om konkrete situasjoner og den generelle utviklingen i de aktuelle områdene.

Prosjekter
I 2003 hadde Norsk Misjon i Øst egne prosjekter i 12 land. Samtidig som ut-fasingen av enkelte prosjekter gikk som planlagt, trappet vi opp andre og nyere prosjekter. De langsiktige prosjektene i våre kjerneområder drives for det meste som før, og med stor grad av stabilitet, de vanskelige forholdene tatt i betraktning.

Forum 18
I mars 2003 ble Forum 18 News Service stiftet. Det e-postbaserte nyhetsbyrået har over fem tusen abonnenter, og betjenes av tre faste journalister med lang erfaring fra arbeid med menneskerettigheter og trosfrihet. Byrået er raskt blitt den ledende nyhetstjenesten for trosfrihets-saker fra SUS-landene. Norsk Misjon i Øst er representert i styret for Forum 18 News Service, og vil delta i videreutviklingen av denne viktige nyhetstjenesten.

Søndag for de forfulgte
Det ble satset stort på markeringen av Søndag for de forfulgte også i 2003, i nært samarbeid med mange menigheter innen Den norske kirke. Dagen er viktig for å gjøre arbeidet vårt kjent, og for å spre kunnskap om den forfulgte kirke til kristne i vårt eget land. Et eget opplegg ble utarbeidet til bruk i gudstjenesten. Prosjektet har vært vellykket, og erfar-ingene tar vi med oss når dagen skal markeres igjen den 14. november i år.

Ny profil
I 2003 brukte vi store ressurser på å utvikle og fornye Norsk misjon i Østs visuelle profil. Logoen ble byttet ut, og alt materiell – fra brosjyrer til Ropet fra Øst – har fått en ny og mer enhetlig design. Tilbakemeldingene på den nye profilen har vært gode, og omleggingen var ved årsskiftet i all hovedsak gjennomført.

Gaver og økonomi
I 2003 økte gaveinntektene med gledelige 14,6 % i forhold til året før. En slik økning kan tyde på at vi har fått uttelling for en del av de grep som ble gjort i løpet av fjoråret. Like før jul ble det også opprettet en egen prosjektstilling som innsamlingsleder. Dette er et viktig ledd i en offensiv og langsiktig plan for å sikre en god økonomi i årene som kommer. Organisasjonens økonomi er ellers stabil.

Noen bærer korset. Og det er Norsk Misjon i Østs oppgave å hjelpe dem på best mulig måte. Vi har snakket med generalsekretær Bjørn A. Wegge om hvordan arbeidet gikk i fjor, og om hvor veien går videre.

– I korte trekk, hvordan var fjoråret for Norsk Misjon i Øst?
– Vi har lagt bak oss et svært arbeids-krevende år, på tross av at det ikke har vært grunnleggende endringer i vårt arbeid. I det internasjonale arbeidet kan jeg fremheve to av våre nyere prosjekter i Kirgisistan, det ene med bibeloverset-telse og det andre i form av økonomisk støtte til et krisesenter for gatebarn. Dessuten gjorde vi et stort arbeid med vår visuelle pro?l, som ble fornyet og tydeliggjort med tanke på den virksom-het vi driver. Dette innebar også en gjennomtenking og spissing av selve innholdet i virksomheten vår.

– Hvordan er situasjonen i NMØs kjerneområder?
– Situasjonen er nokså stabil, og slik sett ikke så mye å glede seg over. I landene hvor trosfriheten er minst og forfølgelsen kraftigst, er situasjonen ikke bedret det siste året. Snarere tvert om. Og i et land som India, hvor trosfriheten tradisjonelt har vært stor, har situasjonen tilspisset seg i deler av landet. Dette er urovekkende, og vi kommer til å følge utviklingen nøye.
Et annet land det blir spennende å følge i tiden fremover, er Irak. Vi får motstridende rapporter derfra, men det synes klart at graden av trosfrihet er sterkt betinget av hvor i landet man be?nner seg. Det vil nok ta lang tid før de sam-funnsmessige forholdene stabiliserer seg, og derfor er det også vanskelig å si noe sikkert om hvordan det nye Irak vil bli når det gjelder religionsfrihet.

Kristne, syng i morgenlyset,
syng for dem som ikke kan,
syng for dem som bærer korset
i de fjerne morgenland.

Med disse linjene innledes Norsk Misjon i Østs Årsmelding for 2003, hentet fra salmen som Eyvind Skeie skrev til Søndag for de forfulgte i fjor høst. Det ble laget et opplegg til bruk under gudstjenestene, og Wegge kan fortelle at tilbake-meldingene på dette har vært gode.
– I år fortsetter vi å bruke ressurser på å etablere denne søndagen som en årlig foreteelse, særlig innenfor Den norske kirke. Slik får vi løftet viktige saker frem i offentligheten, samtidig som vi kan pro?lere oss bredt som organisasjon. International Day of Prayer for The Persecuted Church, som den heter på engelsk, markeres i mange land og kirke-samfunn. Det er ikke samsvar mellom den internasjonale dagen og martyr-dagene i vårt eget kirkeår. Men, for å understreke at dette er en dag i solidaritet med den verdensvide kirke, velger vi likevel å legge Søndag for de forfulgte til den internasjonale dagen, som i år faller på 14. november.

– Hva blir nytt i år?
– Vi har en klar målsetning om å få ?ere saker inn i andre medier. Det har lenge vært planer om å bygge opp denne satsingen, men først i år har man fått avsatt ressurser til å gi dette arbeidet høy prioritet. Hittil i år ser det ut til at satsingen er vel-lykket, særlig avisen Dagen har viet stor interesse til mange av sakene vi arbeider med. De store riksdekkende mediene, derimot, har det alltid vært vanskelig å få interessert. Det ligger generelt en stor utfordring for oss i å overbevise om at vi arbeider med problemstillinger som ikke er viktige bare for kristne, men som har å gjøre med verdier av helt grunnleggende betydning i ethvert demokratisk samfunn.
Som organisasjon sitter vi med spesial-kompetanse i form av kunnskap og kjennskap særlig til den kommunistiske og arabisk-muslimske verden. Denne kompetansen vil vi i enda større grad forsøke å bruke til å få trosfrihets-saken på dagsorden, i møte med myndigheter, medier og privatpersoner.
– Når erkjenner du, som enkeltperson og som generalsekretær, at Norsk Misjon i Øst trengs?
– Det er når jeg ser at vi utgjør en forskjell. Det skjer på to plan: det ene er offentlig, at vi gjør trosfrihets-saker kjent gjennom mediene og for norske myndigheter, og slik gir de forfulgte en stemme i samfunnet vårt. Det andre er på det private plan, at vi kan hjelpe men-nesker i den lidende kirke i helt konkrete situasjoner. At fanger blir sluppet fri. At kirken i for eksempel Vietnam fortsetter å vokse, til tross for massiv forfølgelse. At de kristne i India får bygget nye kirker, trass i fattigdom og motstand i lokalmil-jøet. Den virkeligheten vi hører om til daglig kan være både nedslående og dypt tragisk – men den er aldri uten håp.

– Har du et eksempel?
– Ja, da vil jeg fortelle om Binhu, en kvinne i Kirgisistan som tilhører Dungan-folket (Ropet fra Øst skrev om henne i nr. 6 i fjor). For oss i Vesten er dette et av mange ukjente folkeslag, hvis særpreg Sovjetunionens myndigheter gjorde iherdige forsøk på å viske ut. I det tidligere Sovjet dreier det seg om rundt etthundreogtyve tusen mennesker med muslimsk tilhørighet, og blant disse er det en gruppe på tyve-tredve personer som har gått over til den kristne tro.
– For Binhu medførte dette at hun ble utsatt for grove overgrep fra andre
dunganere, men på merkverdig vis og via de underligste omveier kom hun til Moskva, hvor hun i dag arbeider. Det var rørende å få møte henne, og en stor glede for Norsk Misjon i Øst å få hjelpe til med å oversette deler av Bibelen til hennes språk.

Noen bærer korset. Og, ja, utfordringene er store. Vi ser at de lider – men de er så mange, så langt borte, hvordan skal vi kunne hjelpe dem?
Så får vi øye på Binhu. Hun lever, hun er trygg, det er ikke lenger noen som slår henne fordi hun ber til Kristus. Og der, se, der har noen samlet seg til gudstje-neste. De kan gjøre det nå, uten å være redde for å bli arrestert.
Blant annet fordi noen brydde seg.
Et ektepar i en liten landsby som ga husly til en ung kvinne på flukt fra forfølgere. En kvinne som ga jevnlig av lønnen sin for at noen skulle få lese Markusevangeliet for første gang. En menighet som ba hver søndag for en forfulgt familie i et land langt borte. En ungdomsgjeng som sendte appellbrev til et fremmed lands regjering og krevde løslatelse for en fengslet kristen.
Vi ser at de bærer korset. Og vi vil synge for dem. Med den stemmen vi har.

Han kan heller ikke holde gudstjenester i private hjem, fordi, som han selv uttrykker det: – Landet vårt er det eneste i Europa hvor det er ulovlig å samles hjemme for å holde møte eller gudstjeneste.

Ny religionslov
I Hviterussland er det kombinasjonen av to forskjellige lovparagrafer som frembringer denne anspente situasjonen. Ifølge artikkel 16 i republikkens religionslov fra 2002 er statlig registrering obligatorisk for alle trossamfunn. Videre forbyr ar-tikkel 25 i den samme loven ”store eller regelmessige religiøse samlinger” i private hjem.
Fader Leonid vil gjerne registrere sine menigheter, men har gitt det fullstendig opp etter en serie avslag – og påfølgende ankeavslag – i løpet av det siste året. Problemet er at hans tre menigheter ikke hører inn under den tradisjonelle russisk-ortodokse kirke med sete i Moskva (Moskva-patriarkatet), men under et ukrainsk prosti av den rivaliserende ”russisk-or-todokse kirke i utlandet”, som har sitt hovedsete i New York. Ifølge en regional tjenestemann for religiøse saker får orto-dokse menigheter i Ukraina bare innvilget registrering med velsignelse fra en lokal biskop som hører til den tradisjonelle russisk-ortodokse kirke.

Frist i november
En rekke trossamfunn vil komme i samme knipe som fader Leonid og hans menigheter hvis de ikke får registrert seg innen fristen den 16. november 2004. Ifølge representanten for De gammelortodokse (se forklaring øverst), Peter Orlov, vil noen av menighetene deres droppe registrering, enten fordi de ikke har god nok kjennskap til systemet til å fremme en søknad, eller fordi dette griper for mye inn i menighetens indre anliggender.
– Hvem vet hvilke politiske forandringer som vil skje i fremti-den?” spør Orlov. – Hvis det blir mer undertrykkelse, vil myn-dighetene bare kunne si at vi gav dem navnene våre frivillig.
Blant hviterussiske baptist- og pinsemenigheter er det mange som har lignende synspunkter. I løpet av det siste året har det vært flere tilfeller der lokale politimenn har kommet inn og stoppet husmøter eller bibelstudiesamlinger. Pastoren blir da som regel ilagt en bot på rundt 300 kroner, ifølge artikkel 193 i loven for administrative lovbrudd, som foreskriver straff for ledere i uregistrerte trossamfunn. En gjennomsnittlig
månedslønn i Hviterussland er beregnet til 885 norske kroner, så denne boten rammer hardt.

Forsøkt oppløst
Den eneste gruppen som opplyser å ha fått slike bøter i første kvartal av 2004 er et uregistrert baptistsamfunn. De sekulære myndighetene vet godt at disse ikke ønsker å ha noen kontakt med staten. Dette er grunnen til at en regional tjenestemann nylig annonserte at menighetene deres måtte oppløses innen den 1. mars. Imidlertid har ingenting skjedd etter denne dato, og de høyeste tjenestemenn for religiøse saker i Hviterussland fortsetter å insistere på at trossamfunn ennå har tiden frem til 16. november til å registrere seg.
I Russland var det en lignende situasjon for noen år siden – der ble tidsfristen utsatt for å forsøke å få ?est mulig menig-heter til å registrere seg på nytt, slik at man unngikk kritikk fra utlandet. Men det spesielle med Hviterussland er at landet har et utbredt statlig system for å overvåke at religionslovene overholdes. De ansatte får refs av sine overordnede for å forsømme plikter som å overvåke protestantiske møter og å innskrenke religiøs undervisning som ikke er godkjent.

Dette er ord som etter mitt syn gir mening i alt virke, og er en bærende drivkraft også for misjonen. Det er ord om en av de mest sentrale kristne verdier – nestekjærlighet. Diktet gir også i et glimt innsikt i hvordan enkelte mennesker kan makte å stå oppreist og gi andre håp under de verste forhold.

En fredskjemper
Biskop Paride i Sør-Sudan er et slikt menneske. Han har viet sitt liv til Sudans krigsherjede folk og er et levende håp i en stadig håpløs verden, dypt respektert av de krigførende parter, kristne og muslimer, i Afrika og i Vesten. Han har under borgerkrigene aldri grepet til våpen, men talt fredens sak og handlet etter det, med livet på spill det meste av tiden.

Han er en levendegjøring av den kristne nestekjærlighet som smelter fiendskap. Paride har selv sagt det slik:
– I mitt arbeide som prest har jeg aldri kalt noe menneske for ?ende. Jeg ser på enhver person som et menneske skapt av Gud. Jeg ber alltid om anger, forsoning og tilgivelse og den kjærlighet Jesus Kristus lærte sine disipler. Jeg ønsker å være tro-fast mot min plikt og være beredt til å risikere for andre det Jesus gjorde for min frelse.

For Sudan er han en gave og ressurs-person. Paride er også en gave til oss i Vesten: Han holder bildet av Gud levende for moderne mennesker, på tvers av kirkesamfunnenes stridigheter. Nå er han nominert til Nobels fredspris. En slik pris ville synliggjort håp.
Mange har ofret tid, krefter og penger på misjon og bistand i Afrika. Gjennom årene er det pumpet inn milliarder på milliarder. Det er bidratt med kunn-skaper og gode råd. Ofte har vi sett hjelpen forsvinne i krig, flukt, sult, AIDS, korrupsjon, narkotika, ignoranse og ekstrem intoleranse.

Og Sudan?

Sudan er blant de elendigste og mest motsetningsfylte afrikanske land. For mange i Vesten er landet først og fremst likegyldig. De som får kontakt med Sudan, ønsker gjerne å ?ykte fra det. Med god grunn.
Sult har for eksempel vært et hyppig brukt våpen i den lange borgerkrigen i Sudan. Krigen og alle ?yktningene gjør dessuten at det blir dårlig med matproduksjon. Man regner med at to millioner mennesker har sultet i hjel i Sør-Sudan de siste tiårene. Sulten i Sør-Sudan har liten mediedekning. Omverdenen reagerer i dag med apati når afrikanere sulter.

Biskop Paride, derimot, satte livet inn da 23 000 mennesker i Torit var i ferd med å sulte i hjel og omsatte rotter for fem dollar stykket. Han ledet en mattransport inn i den hærsatte byen.
Dette er bare en liten del av hans helte-modige, standhaftige og langvarige fredsarbeid i Sudan.
Under den første borgerkrig ble det avsagt dødsdom over ham, men han har aldri forlatt Sudan, sitt folk og sin
kirke. Etter krigen satte han i gang omfattende rehabiliterings- og gjenoppbyggingsarbeid av kirker og kirkeanlegg som var ødelagt. I dette knyttet han til seg et betydelig antall internasjonale medarbeidere for at de fleste i befolkningen kunne bli nådd.

Han startet gjerne dagen med morgen-messe iført stola før han skiftet denne ut med mer praktisk arbeidstøy for kjøring av lastebil, traktor eller høvelbenk. Paride er en humoristisk og munter mann med nøysom livsførsel.
Under den andre borgerkrigen ble han værende i det beleirede bispesetet i Juba og sto for heltedåder for å redde mennesker fra sult og død. Han ble da arrestert av frigjøringsbevegelsen og holdt i varetekt i ?ere måneder under til dels svært ydmykende omstendigheter.
Han har gjennom krigen vært på reise i hele sitt bispedømme, dels til fots,
dels med terrengbil. Mange av reisene har resultert i bygging av nye kirker, skoler, broer og veier. Paride ble etter hvert nødt til å legge sitt bispesete ute i bushen, i Narus, der det verken var veier, vann eller bygninger.

Etter noen hektiske måneder etablerte han en ny base som siden har vokst til et stort senter med skolebarn fra hele Sør-Sudan. Han arbeider bevisst for at det skal være elever her fra så mange etniske grupper som mulig, slik at de unge gjennom dette skal kunne bekjempe motsetninger basert på stammetilhørighet.
Under hele krigen har Paride besøkt krigsfanger som holdes av SPLA for å vise at han ikke skiller mellom kristne og muslimer.
Parides visjon er å bygge et Freds-senter hvor han kan invitere deltakere fra hele Sudan til seminarer og kurs, for å fremme kjennskap, vennskap, forsoning og forebygge konflikter.

Gjesteskribent er Siv Nordrum. Utdannet journalist og har bl.a. jobbet flere år i NRK, både i Norge og som utenlandskorrespondent. Siden november 2001 har hun vært statssekretær ved Statsministerens kontor.
.

STYRE:
Lars Inge Magerøy (Enebakk)
Gyro Sølvsberg (Oslo)
Eva Frydenborg (Oslo)
Randi H. Jørgensen (Oslo)
Reidulf Stige (Grimstad, ny)
Varamenn: Otto Gjerpe (Gjettum)
Svein Olaf Thorbjørnsen (Oslo)

REPRESENTANTSKAP:
Svein Arne Theodorsen (Stord, nestformann),
Tor Simen Olberg (Nittedal), John Løvdal (Nodeland, avtroppende), Jan Gossner (Kristiansand), Tormod Valde (Rådal), Terje Fonk (Larvik), Lasse Heimdal (Oslo), Svein Ludvigsen (Fana).
Nede fra venstre: Kirsti Waage (Oslo), Bodil Bø Oftestad (Oslo), Anne Marie Flottorp (Larvik), Berit Helgøy Kloster (Hafrsfjord, formann), Reidun Heradstveit (Fitjar), Olaf Gjedrem (Oslo), Lars Rise (Oslo), og Kari Økland (Bleikvassli, ny).