Norsk Misjon i Øst ønsker ikke å være en taus forkjemper for menneskeverd og trosfrihet. Derimot ønsker vi aktivt å sette søkelyset på religionsfriheten og dens trange kår i mange land. Trosfrihet er en selvsagt del av de universelle menneskerettighetene. Det gjelder også friheten til alene, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Som en handlekraftig organisasjon innenfor norsk kirkeliv, og dermed også som en aktør sammen med den universelle kirkes kall og mandat, ønsker vi ikke å stille oss likegyldige overfor den mest verdifulle av alle menneskerettigheter: retten ethvert menneske har til å tro på Gud slik han har gitt seg til kjenne gjennom Bibelen.

Mandatet til å kjempe for menneskenes trosfrihet finner vi ikke bare i de grunnleggende sekulære menneskerettigheter og i en europeisk, liberal tenkning om hvordan forholdet mellom individ og samfunn skal være. Vi fi nner utfordringen like mye i alle kristentroens tre artikler. Mennesket er skapt i Guds bilde. En krenkelse av mennesket blir en krenkelse av Guds gode vilje og hensikt med mennesket og menneskelivet. Dessuten: Mennesket er skapt til samfunn med Gud gjennom frelsen i Jesus Kristus. Og til sist: Den kristne kirke skal ikke stå passiv i forhold til uretten. Når ett lem i kirken lider, lider de andre med.

I årene siden 1948 har vi dessverre sett en tiltagende brutalisering og diskriminering vis-à-vis de kristne i flere og flere land. Islamisering, fordreid nasjonalisme, terror og utspekulert forfølgelse gjennom et religionsfi endtlig lovverk rammer tusenvis av menigheter og millioner av mennesker. Vi må derfor hele tiden spørre hva vi kan gjøre for å sette søkelyset på overgrepene og for å hjelpe de som blir forfulgt og krenket? Først og fremst kan vi konstant bryte stillheten. Er det virkelig slik, spør mange når de får høre om de kristnes vilkår i Indonesia, Pakistan og Nord-Korea for å nevne noen land. La oss ikke bli fanget inn i ”de gode menneskers taushet”.

Det betyr at vi uavlatelig må gjøre kristne i Norge oppmerksom på hvordan livsvilkårene er for millioner av medkristne i den ufrie del av verden. Vi må videreformidle de nyheter som daglig strømmer inn til Norsk Misjon i Østs kontor og som skildrer forfølgelse, henrettelser, massakre, fengsling og forsvinninger. Vi må informere om hvordan alle nasjoner med en islamsk majoritetsbefolkning og de kommunistiske stater har lagt sterke restriksjoner på hvor kristne kan møtes og hva som kan forkynnes. I realiteten må millioner leve i skjul med sin kristne tro. Dernest må vi være konkrete ved å gi aktuelle utfordringer gjennom: nyheter til forbønn, giverordninger og appelltjeneste.

Slik ønsker Norsk Misjon i Øst å bryte den farlige tausheten og være en vokter av den forfulgte kirke. Slik kan vi også bli medvandrere for forfulgte kristne uansett hvor i verden de befinner seg.

Bjørn A. Wegge
Generalsekretær

Voldsbølge
Aldri tidligere har kristne i den indiske delstaten Karnataka vært utsatt for en sterkere voldsbølge spesielt rettet mot dem. I løpet av fire måneder er 50 angrep mot kristne registrert, men det virkelige tallet er sannsynligvis langt større. En prest beskriver volden som rammet ham og mener episoden er ganske typisk: Hindu-fundamentalister, bevæpnet med kniver og stokker, dro presten ut fra huset hvor han var gjest. Han ble brutalt mishandlet og tvunget til å uttale Jai Hindu Dharma (”ære til hinduismen”). For å nedverdige ham og hans tro, kastet mobben Bibelen hans på gulvet og strøk rødt pulver på pannen hans.

Overgrep
Ifølge nettavisen Christian Monitor mottok alle pastorer i Karnataka for kort tid siden en advarsel om ikke å holde offentlige bønnemøter. I så fall vil vi gå til enda kraftige aksjoner, var trusselen fra hindu-fundamentalistene. Organisasjonen All India Christian Council (AICC) er svært bekymret for utviklingen. Tidligere i år la AICC fram en rapport som viste brutale overgrep mot hundrevis av kirkelige medarbeidere i løpet av de siste fem årene.

Motstand mot konvertering
De som forlater hinduismen og blir kristne, møter den sterkeste motstanden. - Butikkeiere blir ofte boikottet og mange kristne blir forvist fra sin landsby eller nektes grunnleggende rettigheter i samfunnet, fortalte en kvinne som nylig konverterte. Hittil har fem indiske delstater innført en såkalt anti-konverteringslov hvor målet ser ut til å være å hindre misjonsvirksomhet. Ifølge denne loven er det ikke tillatt å lokke eller presse andre til å endre sin tro. I dag fi nnes det ingen kjente eksempler på at hinduer blir presset til å bli kristne. Derimot blir mange kristne presset tilbake til hinduismen, noe myndighetene ofte ser gjennom fi ngrene med. De beskriver i stedet dette som ”hjelp til å komme tilbake til sin opprinnelige tro”.

Misjonsstrategi
ASR har som mål å bidra til å gjenoppbygge kirken og revitalisere det åndelige liv etter 70 år med kommunistisk-ateistisk propaganda i det tidligere Sovjet. Misjonærene reiser først til en by eller landsby for å undersøke om det er grunnlag for å starte opp et arbeid eller skape nytt liv i det lille som måtte finnes av kristen virksomhet. Mange steder er det kun noen få eldre mennesker som holder fast på troen og ber.

Heller ikke Den russisk-ortodokse kirke er å se over alt på landsbygda. Kirkehuset står kanskje der og forfaller som så mange andre bygg, men det finnes ingen prest. Misjonærene samarbeider med dem som gjerne ønsker at det blir etablert et kristent arbeid på deres hjemsted. De innbyr til møter i hjemmene, forkynner evangeliet og forteller om sine planer og visjoner. Etter hvert som flere kommer til, blir behovet for et kirkebygg stort.


Balikovsky: Bolighus og kirkebygg i ett.
Misjonær Anatolij Gavrilienko tar i mot oss og viser stolt fram menighetens nyinnkjøpte, lille hus. Det tjener både som bolig for hans barnerike familie og som kirkebygg. – Det er fortsatt mye som må gjøres, forteller han og peker på taket.

– Vi fikk det billig og folk i landsbyen hjelper gjerne til, også de som ikke tror. De fl este er glade for at noe skjer i landsbyen. Det meste ligger nede og folk er fattige, forklarer han. Da familien flyttet hit for et halvt år siden var det sju medlemmer i menigheten. Nå er det blitt 20 voksne og omtrent 60 barn og ungdommer. Også en del av foreldrene til de muslimske barna ønsker å høre mer om Jesus, forteller misjonæren. – Til å begynne med gikk det rykter om at vi drev med barneofringer, men så inviterte vi ordføreren hit. Han ble begeistret for det han så og hørte.

I det enkle kirkerommet står to benker med et lite bord i mellom. Misjonærkona, Natasja, varter oss opp med te og kaker. Snart kommer sangbøkene og gitaren fram. Små og store synger av full hals. De synger om Jesus, han som gjør alle ting nye. Folk på gata har hørt musikken og kommer inn. Alle blir inkludert og får en sangbok i hånda.
– Dette er som en drøm for meg, forteller en eldre dame. Hun har lenge bedt om at det skulle bli liv i menigheten igjen. Gud har hørt hennes bønner!


Nalchik: Ledertrening er nøkkelen til kirkevekst
Barnesekretær Marina Kodasjeva har drevet kristent barnearbeid i storbyen Nalchik i republikken Kabardino-Balkaria i ti år. Det begynte med søndagsskole og fortsatte med leirarbeid. – Nå er den store utfordringen å drive oppfølging av alle dem som har vært på leir. Skal vi klare det, må vi ha fl ere ledere, sier Marina. Hun har reist rundt til kirkene og holdt seminarer for potensielle ledere.

– Å holde leir i dette området er ikke bare enkelt, sukker Marina. I denne republikken er de etniske motsetningene ganske sterke, og det skaper en del problemer. Jeg er selv russer, men gift med en kabardiner. Russerne er ofte upopulære fordi de blir sett på som et herskerfolk. Et eksempel: I fjor spilte kristne, russiske gutter fotballkamp mot noen muslimske kabardinere. De russiske vant, og etterpå ble de alle banket opp av kabardinerne. Likevel har vi sett mange eksempler på at hvis vi klarer å jobbe med å skape forståelse, så går det greiere. Det er også veldig viktig for oss misjonærer å bruke kristne kabardinere i arbeidet. Det styrker vår troverdighet overfor denne folkegruppen.

Ikke alle er glade for at kirken er i vekst. Før sommeren var misjonærene på jakt etter et trygt sted å arrangere leirene. Tidligere har mobb gått til angrep og revet ned teltene.
– På leir klarer vi å overvinne både kulturelle og språklige barrierer, men det er tøft for en kabardinsk ungdom å stå fram som kristen. Ofte opplever familien dette som et svik, forteller Marina. Akkurat nå arbeider hun med en gruppe på syv slike ungdommer. – Det er spennende å få følge dem i utviklingen mot en kristen identitet uten at de behøver å skjære over sine nasjonale og kulturelle bånd, sier hun. Misjonærene i Nalchik merker presset på andre måter også. – Å bygge en moské er ingen sak i denne byen, men å leie et sted for å etablere et kristent bibliotek byr på store problemer, sukker hun.

Misjonærene merker tydelig bevisstgjøringen blant muslimene etter 11. september 2001. Det krigsherjede Tsjetsjenia ligger bare 15 mil unna, og denne konflikten setter også sine spor i dette området. Misjonærene har gjort mye for å hjelpe tsjetsjenske flyktninger. Mange barn som har bodd på gata, er blitt hjulpet med mat og klær, og selv om de fleste flyktningene nå er sendt tilbake, arrangerer misjonærene fortsatt egne leirer på dagbasis i området der fl yktningene i Nalchik holder til. – Flere av tsjetsjenerne kom også til tro på Kristus, kan de fortelle.


Nord-Ossetia: Stor åpenhet for evangeliet
Ossetia er delt i to. Sør-Ossetia ligger i landet Georgia, mens Nord-Ossetia er en selvstendig republikk i Russland. Osseterne er et eget folkeslag med eget språk og en tradisjonsrik kultur. Selv om det bor mange russere og en rekke andre folkegrupper i denne naturskjønne republikken, er det osseterne som utgjør flertallet av befolkningen. Opp gjennom tidene har deres religiøse profil vekslet mellom islam og ortodoks kristendom i tillegg til animisme.

I hovedstaden Vladikafkas, en by på størrelse med Oslo, har ASR sin hovedbase. Misjonærene her forteller om stor åpenhet for evangeliet blant osseterne. Det er i denne delen av Nord-Kaukasus at kristendommen opplever størst vekst. Jeg får være med på samling hvor misjonærene forteller om sitt arbeide. Koordinator Gennadij er opptatt av at menighetene må være innstilt på vekst, for han har erfart hvordan en utadvendt menighet fører til at nye menigheter vokser fram. I Vladikafkas har de nettopp startet en menighet i et stort boligområde hvor det ikke finnes noe slikt fra før. De leier en gammel kinosal og samler over 150 mennesker til gudstjeneste hver søndag.

– Folk er opptatt av å snakke om tro og tvil. Det er en utrolig åpenhet her for tiden. Mange sliter med at de ikke har arbeid, sykdom rammer, alkoholismen florerer og økonomien er elendig. Men i menigheten finner de tilflukt, og de får håp og et nytt syn på seg selv og på sine medmennesker. Mange kommer til tro og blir døpt, forteller Gennadij. – Jeg ser på denne tiden som en nådetid for evangeliet. Det må du fortelle dine venner i Norge, legger han til med et smil.


Ny tid for misjon i øst
I fellesskapet med disse misjonærene fikk jeg oppleve den omsorgen de står for. Misjonærlønnen er ikke til å bli rik av. Det er så vidt ”båten bærer” for de fleste av dem. De er ikke engler, og de har også sine tunge stunder og bekymringer, men de har en glød og et pågangsmot som en bare kan beundre. Misjonærene vil fortelle sitt folk om Ham som kom som en av oss og som har åpnet veien til Gud. Dette er jo som å lese Apostelgjerningene på nytt. Jo, det er virkelig en ny tid for misjon i Øst!


Kirkeplanting i Nord-Kaukasus
ASR: Association of Spiritual Renewal er en indremisjonsbevegelse innen Baptistkirken i Russland, Hviterussland og Ukraina.
Kirkeplanting: Gjennom 25 regionale misjonssentre arbeider koordinatorer og misjonærer med å plante nye menigheter.
Misjonærene: Norsk Misjon i Øst har tatt det økonomiske ansvaret for 21 misjonærer og for tre kirkesentra i Nord-Kaukasus.
Misjonssentrene i Nord-Kaukasus: Georgievsk i Stavropol , Nalchik i Kabardino-Balkaria og Vladikafkas i Nord-Ossetia.

De forfulgtes søndag 2003

Vær med å sette de forfulgte på dagsorden i din menighet!

Hvert år forfølges og diskrimineres mer enn 200 millioner kristne for sin tro. De fleste av dem bor langt borte fra oss, men de er en del av Kristi legeme – de er våre trossøsken.

Søndag 9. november 2003 utfordrer vi deg og din menighet til å sette de forfulgte kristne på dagsorden!
Det er femte år på rad at norske menigheter setter fokus på kristne som lider for sin tro, og ”De forfulgtes søndag” er i ferd med å etablere seg som en tradisjon. Dette er en søndag hvor vi forenes i bønn for våre lidende trossøsken og viser solidaritet med dem. Internasjonalt heter dagen International Day of Prayer for the Persecuted Church.

For å gi litt hjelp sender vi deg gjerne en ressurspakke, med aktuelt materiell for bruk i menigheter, bibelgrupper og studentlag. Ressurspakken inneholder bl.a:
• bønneemner
• prekenforslag
• dramastykke
• sang- og salmeforslag
• informasjon om den lidende kirke

Har du spørsmål eller ønsker mer informasjon? Ta gjerne kontakt med oss på telefon 22 38 05 13!

I år skal representanter fra NMØ være med i gudstjenester rundt om i Oslo-området. Dersom din menighet vil ha besøk av NMØ på denne søndagen, vennligst ta kontakt med oss.
Vi kommer også gjerne på besøk til din menighet eller ungdomsgruppe fredag eller lørdag denne helgen


Gratulerer og velkommen!
Marit Ellen Haugset fra Orkdal vant årets sommerkonkurranse. Hun besøkte vår stand på årests Korsvei-festival. Gratulerer! Premien er en reise for to til London. Reisen er sponset av Via Flyspesialisten. I løpet av sommeren har Norsk Misjon i Øst deltatt med stand på fem sommerstevner. Mange av dere kjenner oss fra før, og noen ble kjent med oss for første gang denne sommeren. Til dere vil vi si hjertelig velkommen! Vi håper at dere blir fornøyd med bladet som dere holder i hånda. Bladet er gratis og gis ut syv ganger i året.
Dersom dere vil vite mer om Norsk Misjon i Østs arbeid for forfulgte kristne, må dere gjerne ringe oss.


Flott gave fra Ten-Oase
Ungdommene som var på sommerens Ten-Oase i Haugesund samlet inn penger til Norsk Misjon i Østs arbeid i India. Kollekten på 29.401 kroner skal brukes til å gi skolegang til fattige barn i Calcutta. Disse barna er mellom 5 og 12 år, og de bokstavelig talt bor i storby-kloakken. Arbeidet drives av vår samarbeidspartner Christ´s Disciples Fellowship.


Syng inn penger til NMØ
Den amerikanske lutherske kirke i Oslo samler inn penger til bl.a. Norsk Misjon i Øst i forbindelse med høstens korprosjekt ”Alle synger Händels Messias”.

Vil du være med å synge eller høre en fin konsert?

Frivillige øvelser: 20.9 og 11.10 kl. 13.00
Hovedøvelse: 16.11 kl. 17.00, m/ konsert kl. 19.00
Sted: Den amerikanske lutherske kirke, Oslo


Bli med norsk Misjon i Øst til Jordan!
Tid: 17.-27. oktober 2003

Gunnar og Olaug Torset tar deg med på stiene der Moses, døperen Johannes og Jesus vandret før oss!
Du vil få møte våre samarbeidspartnere, Manara Ministries, og se deres arbeid. Jordan rommer dessuten en rekke kjente bibelhistoriske steder, som Nebofjellet, Jordandalen og stedet der døperen Johannes virket og Jesus ble døpt. Vi vil også besøke historiske perler som Jerash og Petra. Fulle av inntrykk har vi behov for å slappe av ved Aquaba-buktas strender og nyte sol og badeliv.

Kontakt Norsk Misjon i Øst for mer informasjon, tlf 22 38 05 13

2. juledag i 1965.
– En av mine venninner hadde i lenge tid hatt et gammelt utklipp av en rumensk trosfange liggende i sin bibel. Den bleke mannen på bildet hadde hun bedt for i fl ere år. Og mens vi satt i de relativt glisne benkeradene i Den amerikanske kirken denne 2. juledag, sa hun plutselig: Det er jo han som står på talerstolen – Richard Wurmbrand! Svært få av oss var på det tidspunktet klar over hva som egenlig skjedde i den kommunistiske verden, men mannen som talte denne søndagen glemmer jeg aldri. Richard Wurmbrand fortalte om sine 14 år i rumensk fangenskap. Jeg ble så grepet av hans historie at jeg svært gjerne ville høre mer, forteller Gill. Etter gudstjenesten gikk hun bort til Wurmbrand og inviterte ham og familien hjem på middag.
– Det ble et møte som skulle få prege hele mitt liv. Han og Sabina ble nære venner av oss og var det så lenge de levde, forteller hun.

En misjon for kommunist-verden
– Middagen ble nok preget av at Richard Wurmbrand var en mann som ikke brukte tiden til å snakke løst og fast om vær og vind. Han snakket så å si bare om to ting: om Jesus og om sin nød for sine forfulgte trossøsken, forteller Gill. Hans kone derimot, var levende opptatt av alle hun møtte. Men så, etter måltidet, henvendte han seg til meg og sa: “Det finnes en misjon for nesten alt, men ikke for å hjelpe de kristne i den kommunistiske verden. Du må starte en slik misjon!”

For en utfordring han gav meg! Jeg husker at jeg så på min mann og jeg visste hva han tenkte: ”Dette har hun ikke tid til!” Vi hadde små barn den gangen, så jeg hadde allerede svært mye å henge fingrene i og jeg kunne ikke gjøre det han ba meg om. Men jeg visste med det samme hva jeg måtte gjøre. Jeg gikk til telefonen og ringte straks. Fort deg hjem! ”Jeg har en mann her som du må møte, Else-Marie!” Den samfunnsengasjerte læreren Else-Marie Skard satt på hytta si på Golå da venninnen Gill ba henne reise tilbake til Oslo. Hun gjorde som hun ble bedt om og fikk møte rumeneren Richard Wurmbrand.

– Else-Marie var min datters kjære lærerinne. Vi var blitt gode venner, og det var hun som hadde vist meg veien fram til Jesus noen få år tidligere, forteller Gill. Else-Marie og ektemannen Vemund Skard hadde et bredt kontaktnett. Begge deltok aktivt i den offentlige debatten, og hun hadde stadig oppfordret oss til å engasjere oss i samfunnslivet. Dessuten hadde hun et stort hjerte og en overbevisning om at Gud hadde en oppgave for henne. Når Wurmbrand nå delte sin visjon, satte han hennes hjerte i brann for de forfulgte.

Misjon fra kjøkkenbordet
Gill forteller entusiastisk om venninnens brennende iver etter å starte den nye misjonen og om et kjøkkenbord hvor det fløt av dokumenter og papirer. – Den første tiden organiserte hun alt fra sitt eget kjøkken, og en dag ringte hun meg for å drøfte navnet på den nye misjonen, forteller Gill. Til tross for en ryggskade som gjorde at Else-Marie Skard i perioder var lenket til sengen, hadde hun stor arbeidskapasitet. Kontaktnettet var det heller ikke noe å si på.

Blant de innfl ytelsesrike personene som hun delte vår visjon med, var direktør Gulbrand Øverbye og biskop Monrad Norderval. Også Norderval ble grepet av Wurmbrands store nød for de forfulgte, og jeg husker at han sa: ”En gang i hvert århundre legger Gud sin tommel på et menneske. I vårt århundre må det være Richard Wurmbrand.” At den respekterte biskopen gikk god for Wurmbrand, åpnet mange dører inn mot Den norske kirke, forteller Gill.

Likevel var motstanden mot rumeneren stor, og mange var skeptiske til det han fortalte. Først to år senere, i november 1967, ble Misjon bak Jernteppet stiftet. Men fram til i dag har historien om vår misjon startet med at Richard Wurmbrand delte sin visjon med Else-Marie Skard. Hvordan de to kom i kontakt med hverandre har historien ikke fortalt noe om – før nå. Gill Holby er glad for at den visjonen som ble plantet ved hennes spisebord, har fått være til hjelp for så mange forfulgte trossøsken.

Tenk om det var deg!
• Tenk hva det betyr for en trosfange å vite at det er noen på den andre siden av jordkloden som kjemper for å få han eller henne frigitt!

• De aller fleste land i verden har underskrevet FNs erklæring om menneskerettigheter, §18, og andre konvensjoner som beskytter trosfrihet. Likevel mottar Norsk Misjon i Øst stadig rapporter om alvorlige brudd på trosfriheten.

Hva kan vi gjøre?
• Politisk press: Ofte ber vi våre egne utenriksmyndigheter om å legge press på det aktuelle lands myndigheter.

• Appell-brev: Våre 5000 appellvenner blir utfordret til å skrive brev med oppfordring om å frigi den eller de fengslede. Forbausende ofte fører slike brev fram.

• Forbønn: Våre 1200 forbedere oppfordres til konkret bønn for enkeltpersoner.

Det nytter!
• Familiefedre fl ykter fra forfølgelsen i sitt hjemland.

• En dødsdom er avsagt.

• En streng religionslov mangler bare presidentens underskrift for å bli satt ut i livet.

• En enke kjemper en tung kamp for sine barn.

• En avtale mellom verdens mest undertrykkende regimer sender mange i døden.


…Gjennom årelang innsats for trosfrihet har Norsk Misjon i Øst en rekke ganger fått se at det som virker umulig, likevel er mulig…

• Vi hadde lest om dem, skrevet om dem, bedt for dem og appellert for de turkmenske småbarnsfedrene som ble utsatt for slag og elektrisk sjokk etter kristen virksomhet i sitt hjemland. De måtte flykte og alt så en stund mørkt ut. Men så – ett år senere - en kald oktoberdag i 2001 stod jeg i en ventehall på Gardermoen. Jeg fikk selv se at det som så umulig ut, viste seg å være mulig. Forbønn, appeller og politisk arbeid hadde ført de tre turkmenske familiene til Norge hvor de i dag lever i frihet.

• Pakistanske domstoler dømte Ayub Masih til døden ved henging etter beskyldninger om blasfemi. Den 3. september i fjor ble han fløyet til et ukjent land i Vesten som en fri mann. Anklagene mot ham viste seg å være falske. Internasjonalt press, forbønn og appeller var trolig avgjørende for utfallet av saken.

• Politikere, saksbehandlere og jurister hadde gjort alt klart. Loven som skulle begrense religiøs aktivitet i Kasakhstan, ventet bare på presidentens underskrift. Men utover våren 2002 ble presset fra menneskerettighetsorganisasjoner verden over stadig sterkere. Også Norsk Misjon i Øst var engasjert. Det nyttet! Den restriktive religionsloven ble aldri signert og satt ut i livet.

• Jordanske domstoler fradømte Siham Qandah foreldreretten til sine barn, fordi barnas far hadde konvertert til islam før han døde. Norsk Misjon i Østs appellvenner og forbedere har fulgt henne i denne tunge kampen som nå ser ut til å lykkes.

• Mellom Nord-Korea og Kina finnes en avtale om at nord-koreanske flyktninger som tas i Kina, skal sendes tilbake – mange trolig til arbeidsleirer. Det finnes mellom 100.000 og 300.000 slike flyktninger i Kina i dag. FNs høykommisær for flyktninger har mulighet til å benytte seg av ”bindende megling” med Kina for å hjelpe flyktningene. I så fall kan det være med på å bidra til en stor forskjell for tusenvis av mennesker.

I dag kan din gave være med på å gjøre det umulige mulig!

Dåp av baptister i Georgia .

GEORGIA

Forfølgelse av baptister
I Georgia går ekstreme nasjonalistiske grupper innen den ortodokse kirke fysisk til angrep på evangeliske kirker og menigheter. Det har vært en rekke aksjoner med blant annet påtenning av kirker, bokbål og regelrette slagsmål. Ekumeniske møter er også blitt avbrutt av denne grupperingen. Det er navngitte prester innen landets ortodokse kirke som står bak aksjonen. Myndighetene har til nå ikke foretatt noen arrestasjoner, selv om det er åpenbart hvem som står bak angrepene. President Eduard Sjevardnadse har lovet at de skyldige vil bli straffet, men så langt har ingen ting skjedd. Imidlertid er det etter hvert blitt øvet et betydelig internasjonalt press overfor myndighetene for å få slutt på hendelsene. Pave Johannes Paul og erkebiskop Rowan Williams i Canterbury, England, er blant dem som har uttrykt bekymring for utviklingen i Georgia.


PALESTINSKE OMRÅDER

Brutalitet uten grenser
En kristen mann som hadde konvertert fra islam, ble drept av islamistiske ekstremister i slutten av juli. Kroppen hans ble partert i fire deler og sendt tilbake til familien. Mannen hadde vært savnet siden midten av måneden. Han hadde da tatt med seg kristen litteratur, kassetter, videoer og bibler inn i palestinsk fjellområde, men siden var det ingen som hørte noe fra ham. Det antas at hendelsen er ment som en advarsel til andre som konverterer fra islam til kristendommen. Mannen etterlater seg kone og to barn. På grunn av familiens sikkerhet holdes deres identitet skjult.


NIGERIA

Mange drept etter drap på evangelist
Opp til femten mennesker er drept og fire moskéer og tre kirker er ødelagt etter mordet på en kristen evangelist i byen Numan i det nordlige Adamawa tidligere i sommer. Talsmenn for statspolitiet hevder at den muslimske angriperen, Muhammed Salisu, knivstakk og drepte Esther Ethan mens hun var opptatt med gateevangelisering. Dette skapte et voldsomt raseri blant lokalbefolkningen og naboer av den drepte. Ifølge rapporter fra stedet ble både en kirke og den sentrale moskéen brent ned til grunnen. Tusener av innbyggere flyktet fra byen på grunn av urolighetene.


KINA

Pastor Gong Shengliang

Færre bibler trykkes offisielt
I løpet av de siste tre årene er den offisielle bibelproduksjonen i Kina blitt redusert med mer enn 20 prosent. I årene fra 1994 til 1999 ble det trykket et gjennomsnittlig årlig antall på 2,6 millioner bibler. Nå oppgir Amity Printing Company i Nanjing at det antagelig vil trykkes ca. 2 millioner bibler i løpet av 2003. Det er ingenting annet enn regjeringens politikk som gir grunnlag for en slik reduksjon. De forente bibelselskaper rapporterte for fem år siden at ”så mange som 40 prosent av de kristne i Kina, flest i avsidesliggende strøk, ennå ikke hadde sine egne bibler”. Gjennom de siste to tiår ble over 30 millioner bibler lovlig trykket i Kina. Men ut fra den nåværende reduksjon må de fleste kristne likevel vente i årevis på å få sin egen bibel.

Husmenighetsleder dødssyk
En av de fengslede husmenighetslederne i Kina, Gong Shengliang, er dødssyk. Han er blitt så sterkt mishandlet i fengslet at det er fare for hans liv. I desember 2001 ble Gong Shengliang dømt til døden i Hubei-provinsen sammen med fire andre kristne toppledere fra husmenighetsbevegelsen i Kina. Men dødsdommen ble opphevet, og han ble frikjent. Senere fikk han nye, falske anklager rettet mot seg og ble tiltalt på nytt. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har appellert til kinesiske myndigheter på vegne av pastor Gong, men disse benekter hårdnakket at Gong er blitt utsatt for tortur.

Fengslede ledere
63 ledere fra en av de kinesiske husmenighetsbevegelsene, South China Church, sitter fengslet. Ytterligere 500 fra samme kirke oppgis å være på flukt. Falske anklager er en velkjent metode i Kina for å kunne fengsle kristne husmenighetsledere. Disse kommer fra menigheter som verken er registrert eller godkjent av myndighetene.


INDONESIA

Protestaksjon mot utdanningspolitikk
Den 11. juni i år ble en ny lov vedtatt av det indonesiske parlamentet. Artikkel 13 i loven sier at en kristen skole med 10 eller flere muslimske studenter plikter å sørge for islamske gudstjeneste-lokaliteter og to timer islamsk undervisning per uke for disse studentene. Den samme regelen vil gjøres gjeldende for muslimske og hinduistiske skoler med et tilsvarende antall studenter fra andre religioner. I sommer marsjerte om lag 15.000 protestanter og katolikker gjennom Jakartas gater i protest mot den nye loven. Nærmere 3.000 muslimer tok også del i denne demonstrasjonen. Alle politiske partier, med unntak av ett, stilte seg bak lovforslaget.

Pastor Damanik anker
I Ropet fra Øst nr. 3 i år kunne du lese om den indonesiske pastoren, Rinaldo Damanik (bildet), som sto i fare for å bli uskyldig dømt til døden, anklaget for terrorisme. Han er nå dømt til tre års fengsel, men planlegger å anke dommen. Hans støttespillere er overbevist om hans uskyld og arbeider intenst for å få ham frikjent, blant annet gjennom lokalavisene. Damanik selv blir imidlertid utsatt for trusler om at medlemmer av hans familie vil bli kidnappet hvis han gjennomfører anken.

Husk fortsatt å være med i forbønn for Damanik og hans familie!

Jo, visst vil jeg engasjere meg!

Da Terje Fonk ringe meg for fire år siden og spurte om jeg ville stille som kandidat til styret i Norsk Misjon i Øst, så visste jeg svært lite om organisasjonen. Mitt kjennskap var som for så mange andre datert tilbake i tid, med tiden fra Misjon bak Jernteppet, Wurmbrand og diskusjonen om det var legalt å smugle bibler til et land som motsatte seg slik litteratur. Det passet også fint inn i mine planer. Jeg hadde allerede flyttet tilbake til Norge etter tre års arbeid i Russland og Øst-Europa.


En helt vanlig kristen
Jeg kommer fra en kristen familie med tilknytning til statskirke og misjon. Min befatning med det kirkelige liv var på et ”vanlig ” nivå, dvs. kirkegjenger og deltaker i menighetens praktiske oppgaver. Jeg kjente biter av det kirkelige landskap, men store deler var fremmed for meg. Det var ikke min kirkelige bakgrunn som fikk Terje til å spørre. Det var min erfaring fra næringslivet og spesielt da den internasjonale biten. Som prosjektleder for overføring av kunnskap fra et land til et annet innenfor oljesektoren, var jeg vel vant med å håndtere ulike kulturer og å få ting gjennomført på en sikker måte.Jeg har nå begynt på min andre periode i NMØ. Det har vært tre givende år. I begynnelsen litt famlende. Det meste var ukjent. Misjonens virkemåte var ny. Arbeidsform og metode skilte seg fra andre kjente organisasjoner.


Får mye tilbake
Det var kanskje det kirkelige landskapet og språket som var mest uoversiktlig. Jeg er vant med å sette meg inn i relativt komplekse situasjoner, men her var det et akademisk, kirkelig språk og en kultur som var fremmed, i tillegg til at de kristne organisasjonene er knyttet sammen på kryss og tvers. Ikke bare norske, men også nordiske og internasjonale organisasjoner. Det fortonte seg først som en ugjennomtrengelig masse. Mitt ”våpen” har vært og er å stille spørsmål og forsøke å trenge inn i det skritt for skritt. Mitt arbeid i NMØ har vært en oppvekker for meg rent personlig. Jeg har sett at det er moro og interessant å forstå det kirkelige landskapet og ta del i debattene som foregår. Og engasjementet har gått fra det lokale til det globale.

Se nye sider ved meg selv Ikke lenge etter at jeg var kommet med i styret fi kk jeg en henvendelse fra en i min egen menighet som gjerne ville at jeg skulle presentere Norsk Misjon i Øst for Unge Voksne. Det var en fi n anledning til å formulere og sette ord på hva NMØ står for, og ikke minst å tydeliggjøre mitt eget ståsted. Den første høsten var jeg så heldig å få være med på møter i forbindelse med De forfulgtes søndag. Vi hadde lagt vårt styremøte og et åpent møte for NMØ-kontakter til Trondheim denne helgen. Med på disse møtene var også to representanter fra arbeidet ute, Pavel Tukarchuk fra Russland og Isam Ghattas fra Manara Ministries i Jordan. Isam var den mest profi lerte. Hans engasjerende fortellerevne fascinerte tilhørerne. Dette etterlot et varig inntrykk hos meg og gav meg en god følelse av å komme på innsiden av misjonen.


Brenner for religionsfrihet
I løpet av disse tre årene som styremedlem er det religionsfriheten som har opptatt meg mest. Alle menneskers rett til å tro og til å skifte religion, slik det står skrevet i Menneskerettserklæringens paragraf 18, er en viktig sak å engasjere seg i. I 2001 holdt Forum 18 en høring om menneskerettigheter. Gjennom en hel dag ble vi presentert for ulike sider av de funn som var gjort i forbindelse med høringen om religionsfrihet. Hele syv land var gått etter i sømmene. Når selv Hellas var blitt etterforsket og funnet for lett, forsto jeg at man hadde gjort et grundig og godt arbeid. Her var nemlig all religionsutøvelse satt under lupen, ikke ”bare” kristen forfølgelse. At vitenskapelige undersøkelser gir større troverdighet er hevet over tvil. Men det er dermed ikke sagt at det blir tilgjengelig for alle. Folk flest er uvitende om at det finnes forfølgelse i våre dager.

Som forretningsreisende eller turist oppdager man sjelden at forfølgelse er et problem. Myndigheter er eksperter på å skjerme utlendinger fra innsyn i det som virkelig foregår. På overfl aten ser det tilsynelatende greit ut. Men sannheten er en annen. Under overflaten blir kristne diskriminert og forfulgt på mange vis – både indirekte og direkte. De blir rett og slett ikke behandlet som fullverdige borgere. Resultatet er alt fra at skolegang blir nektet, arbeid ikke er å få og eiendommer blir tatt fra en, til fengselsstraff og altfor ofte dødsstraff. Det finnes sågar ”turistifiserte kirker” hvor medlemmer blir straffet om de sier noe om forfølgelse og begrenset trosfrihet. Taktikken er å beholde noen få ”åpne kirker” for å stoppe kritikken fra omverdenen og så begrense rekruttering. Myndigheter og landets dominerende religion overser gjerne de kristne minoritetenes rettigheter og ser gjennom fi ngerne med lovbrudd mot dem. Slik forfølgelse skjer jo som vi vet i muslimske land som Pakistan og Indonesia og i kommunistiske land som Kina og Vietnam.


Vår kompetanse er verdifull
Engasjementet i NMØ har gjort noe med min tro. Ved å sette ord på og å involvere meg i de forfulgtes sak har jeg fått dypere innsikt. Jeg er blitt mer nysgjerrig på å trenge inn i ulike sider av tilværelsen. Bibelen er også blitt tydeligere og jeg har fått et dypere gudsforhold. Jeg er ikke så sikker på at de grunner som Terje Fonk hadde til å nominere meg til styret er blitt oppfylt. Men jeg tror at jeg har hatt en plass blant teologer og lærere, en ”fremmed” fugl (siviløkonom med verdslig bakgrunn) som har sett saker fra andre vinkler og stilt spørsmål som har gitt saker nytt lys.